Grønland

Mia Kanstad Kulseng med Avannaq  på Grønland

”Nei, nei, denne åra kan jeg ikke bruke. Den bråker for mye. Og det gjør du også. Du får ikke bli med.”

Avigiyaq er ikke nådig i sin dom. Øynene hans røper at han er imponert over Avannaq-åra og fingrene forteller at han beundrer materialet, men han vil ikke bruke åra vår. Han vil ikke prøve den en gang.

 Avigiyaq er inuitt og ekte fanger. Han bor i Qaanaaq, omtrent så langt nord du kommer på Grønland.  Anorakken hans er dekorert med narkvalblod, duk-qajaqen er lys grå for å gå i ett med iskossene og harpunen ligger klar på dekk. Åra er hjemmespikka og tynn som en smørkniv; lydløst skjærer den ned i vannet.

Ikke en eneste dråpe rekker å forlate årebladet før det igjen er nede i vannet.

Med så få dråper og stille plask som mulig, padler fangerne seg ut mellom isflakene og venter på flokkene med narkval som hver dag svømmer inn og ut Inglefield Breding. Her var også Elin Olsgård, Johan Hustadnes og Mia Kanstad Kulseng på eventur – men ble fint parkert på land:

”Dere plasker når dere padler, dere skremmer kvalene.”

Fangerne er greie og deler både mattaq (kvalhud) og råd om lydløs padleteknikk, men de er likevel ikke nådige. Dette er blodig alvor.

I Qaanaaq blir ikke kajakkene brukt til rulleoppvisning for turister, men til fangst. I 2011 skjer fangsten på akkurat samme måte som den alltid har gjort, bortsett fra at myndighetene bestemmer hvor mange. Nå fanger de bare hundre hvert år, og det er kun tillatt fra kajakk med handkastet harpun. Teknikken er perfeksjonert gjennom tusen år, åra høvla så tynn som mulig, og da funker ikke ei moderne hybridåre.

…helt til Avigiyaq knekker sin egen åre.
Da er plutselig Avannaq-åra mer interessant.

Isen sprakk opp på fjorden, to dager før flyet landet i Qaanaaq.